Dette er en eventyrlig reise over det ville og tomme Mongolia på jakt etter legendariske arter som snøleopard, pallaskatt, przewalskihester og mye annet spennende.
Selve navnet Mongolia maner fram bilder av endeløse gressletter, ødemarker i Gobiørkenen, yurter (de karaktereristiske teltene vi overnatter i) og ville ryttere. Dette er landet hvorfra hordene til Djengis Khan og hans etterfølgere kom fra, og som kom som en voldsom bølge over sivilisasjonene i Kina, India, Sentral-Asia, Midtøsten og Øst-Europa. Senere bleknet mongolenes innflytelse i verden, og i dag er Mongolia et ukjent land, som vi hører lite om.
Med sin lille befolkning på bare tre millioner spredt over et enormt område, er dette et av de minst folketette landene på jorda – en sann villmark hvor det meste av landet fortsatt er domenet til ville skapninger i stedet for mennesker. I nord ligger den sørlige kanten av den store sibirske borealskogen (eller taigaen), i sentrum finner du de tilsynelatende endeløse steppene og i sør sanda i Gobiørkenen. Altai-, Gobi Altai-, Khangay- og Khentiy-fjellene og et mangfold av innsjøer og myrer gir ytterligere mangfold.
Det brede spekteret av habitater gjenspeiles i en spennende fauna som omfatter både sibirske og sentralasiatiske arter, inkludert et antall som er unike for Mongolia og dets umiddelbare omgivelser.
Snøleoparden
Denne turen fokuserer på tre områder i Mongolia. Fra hovedstaden, Ulan Bator, flyr vi langt vestover til den lille byen Khovd og drar deretter inn i de avsidesliggende Jargalant-fjellene, som er en del av det enorme Altai-området. Her vil bruke noen dager på å lete etter snøleoparden, fjellenes grå spøkelse. Det fine med snøleoparden i Mongolia er at den lever langt lavere enn i indisk Himalaya. Det vil si at vi slipper høydesykeproblematikken. Dessuten kan vi kjøre svært nær de viktigste observasjonsstedene for den mystiske katten. En annen sak er at vi er der i oktober, og temperaturen er som en høstdag her hjemme – ikke bitende kaldt som i Himalaya en marsdag.
Det ville fjellandskapet i Altai utgjør absolutt et fantastisk bakteppe for vår søken etter «fjellenes grå spøkelse»! Med fem hele dager har vi god tid til å lete etter snøleoparder og andre interessante pattedyr og fugler. Det ville faktisk være ekstremt overraskende om vi ikke klarte å se en snøleopard under vårt besøk til Jargalant. Rundt 35 snøleoparder anslås å leve i Jargalant-fjellene.
Snøleoparder får vanligvis ungene sine i juni eller begynnelsen av juli, og tidlig på høsten har ungene vokst betydelig og kan forlate hiområdene, noe som gjør det mulig å oppdage hunner med en eller flere små unger på slep. I tillegg begynner snøleoparder generelt å komme ned fra høydene og mindre tilgjengelige sommertilholdssteder mot lavere høyde hvor de vil tilbringe vinteren. Så tidlig høst har en tendens til å være bedre for observasjoner enn sommermånedene i Jargalant.
Hovedbyttet til snøleopardene i Jargalant er den sibirske steinbukken og den mindre tallrike Argali, verdens største villsau. Tarbagan (eller sibirsk) murmeldyr og andre pattedyr og fugler er også vanlige byttedyr. Til og med den søte lille Pallas’s Pika er det mulig å se.
I tillegg til den ikoniske snøleoparden, vil vi komme over dens viktigste byttedyr, som sibirsteinbukk, argali og tarbagan (eller sibirsk) murmeldyr, mens det i lavere høyder er gaseller og kanskje får vi se den bisarre Saiga-antilope. Vi håper også å se altaisnøhøna og sibirjernspurven, samt mongolhettemåke, pallassandhøne, mongollerke og flere andre.
Pallaskatten
Etter å ha utforsket Altaifjellene drar vi til det østlige Mongolia, til et stort område med steppeland ispedd steinete områder. Her er det høy tetthet av den fantastiske pallaskatten, og vi har store muligheter for å få gode bilder av denne unike katten. Her kan vi også se og fotografere stepperev, jordekorn og diverse fuglearter, kanskje også den vakre asurmeisen.
Pallaskatten er på størrelse med en alminnelig huskatt og veier normalt cirka 2–5 kg, men den gir et ganske annet og mer kompakt inntrykk enn huskatten. Kroppslengden er cirka 45–65 cm, og halen måler cirka 20–35 cm. Skulderhøyden er normalt 28–35 cm. Lemmene er svært korte og klørne på labbene kortere enn normalt for små katter. Pallaskatten har et bredt og kort hode med svært små, avrundede ører. Øynene er store og gulaktige i fargen, og pupillene er i likhet med de store brølekattene runde. Pelsen er svært tettvokst, fluffy og lang, faktisk lengst hos alle ville kattedyr, noe som gir denne katten et meget karakteristisk utseende. Pelsen er grislet og fargen varierer fra gråbeige til gråbrun og rødoransje med hvite hårtupper, noe som gir den et gir et frossent uttrykk.
Pallaskatten lever på tørre stepper i Sentral-Asia, noe som er opphavet til at den også kalles «steppekatt» på norsk. Mest tallrik er den i Mongolia og Indre Mongolia. Arten trives i tørt klima og på steinete, fjellrike stepper bevokst med gress og kratt, typisk i høyder mellom 440 og 5 593 moh..
Hustai
Helt til slutt besøker vi Hustai nasjonalpark, hvor vi skal fotografere Przewalskihesten som regnes som urhesten, stamformen til alle hesterasene. Her er det også muligheter for ulv. Hustai nasjonalpark dekker rundt 50 000 hektar med steppelandskap med steinete rygger og åpen skog. Det er et vakkert sted.
Przewalskihesten var erklært utryddet i naturen i 1969, og det var kun takket være dyreparker og private samlinger i vest at arten kunne reddes fra utryddelse. Den ble gjeninnført til Hustai fra 1992 og utover, og det er nå rundt 400 som lever i naturen i parken. I dag er Hustai det eneste stedet i det historiske utbredelsesområdet til przewalskihesten hvor den har blitt gjeninnført. Hestene er heldigvis enkle å finne, og vi vil garantert treffe på noen hingster med harem og føll under vårt besøk. En annen fremtredende pattedyrart ved Hustai er hjort, og her beiter de i den åpne steppen i stedet for å holde seg til skogen.
Artene her borte er nok ikke så lette å fotografere, som f.eks. dyrene i Kenya, hvor du bare kjører bort til et dyr, parkerer og fotograferer på kloss hold. Vær klar over at det kan være store avstander, og at store teleobjektiver derfor er en fordel. Ikke minst gjelder det når vi skal se etter snøleoparden. Det kan bli mye venting, og det kan være kaldt. Denne turen er en optimal utforskning av Mongolia. Benytt deg av muligheten til å oppleve dette landet sammen med oss.
Overnatting og transport
Ger-leirene som brukes i Jargalant-fjellene og i Pallaskatt-området består av tradisjonelle yurter som har blitt brukt av mongolske nomader i tusenvis av år. Hver yurt har to senger komplett med pute, laken og dyne. I kaldt vær varmes de opp med en liten ved- eller kullovn. Det er en egen spisestue med bord og stoler. Vaskemuligheter er veldig enkle, og toalettfasiliteter er utedoer. I Hustai er ‘turist-ger-leiren’ fast og mer komfortabel med større gers, inkludert pene møbler, mens det er et stort spiseområde og skikkelige toalett- og dusjblokker. Veiene er generelt dårlige. Vår transport består av solide 4×4 kjøretøy.
